Å spise = To eat (Uke 4)

Jordbær. Foto: NRK.

This week's verb is å spise, to eat.

Here are some conjugations of this regular verb:

jeg spiser = I eat
jeg har spist = I have eaten
jeg spiste = I ate
jeg har spiste = I had eaten
jeg vil spise = I will eat
jeg vil ha spist = I will have eaten
jeg ville ha spise = I will eat

And here are some sentences with this verb:

Vi satt i sola og spiste jordbær.
We sat in the sun and ate strawberries.

Helge har ikke spist kveldsmaten sin ennå.
Helge has not yet eaten his supper.

Spis! Du er tynn som en strek!
Eat! You are as thin as a rail!

Å gjøre = To do (Uke 3)

This week's verb is å gjøre, or "to do".

Here are some conjugations of this verb:

jeg gjør = I do (present)
du har gjort = (present perfect)
han gjorde = he did (past)
vi hadde gjort = we have done (past perfect)
dere vil gjøre = they will do (future)
de vil ha gjort = they will have done (future perfect)

Nå skal vi skrive noen setninger med dette verb! --

Vi gikk på torget, fordi det var ikke annet å gjøre.
We went to the market, because there was nothing else to do.

Hun gjorde leksene sine igår.
She did her homework yesterday.

Torvald har ikke gjort noen ting hele dagen.
Torvald has done nothing all day.

On verbs

The infinitive is the root form of the verb. In English, the infinitive form has the particle "to" attached to it, e.g., "to be", "to go," "to love". In Norwegian, use "å", f.eks. "å være", "å gå", "å elske". Most infinitives in Norwegian end in a vowel, usually unstressed -e, as in "snakke", "danse", "bo"; some infinitives end in -s, as in "møtes", "brukes".

A regular verb is one which falls into a pattern of conjugation according to the language's rules of grammar. In English, the infinitive form of a regular verb is used for all tenses except for the third person singular. For example, with the English infinitive "to look":

I (first person singular) look
you (second person sing.) look
he (third person sing.) looks
we (first person plural) look
you (second person pl.) look
they look (third person pl.) look

Norwegian regular verbs also follow a predictable pattern, as for example in "å lese" ("jeg leser, jeg leste, jeg [har/hadde/vil ha] lest") and "å bygge" ("jeg bygger, jeg byggde, jeg [har/hadde/vil ha] bygd").

An irregular verb is one whose conjugation does not fall into a predictable pattern. The most common example in English is "to be", which is not "I be", "you be", and so on, but "I am", "you are", "he is".

Note that some English verbs are irregular only in spelling; "to pay", for instance, conjugates quite predictably pronunciation-wise, but not in spelling.

Some examples of Norwegian irregular verbs are "å ha" ("jeg har, jeg hadde, jeg [har/hadde/vil ha] hatt"), "å spørre" ("jeg spør, jeg spurte, jeg [har/hadde/vil ha] spurt"), and "å gjøre" ("jeg gjør, jeg gjorde, jeg [har/hadde/vil ha] gjort").

The imperative form of a verb is used to express a direct demand or request. In English, we simply use the infinitive -- "go!", "sit!" -- but in Norwegian, the imperative is formed, depending on the particular verb, by dropping the -e -- "sitt!", "spis!", "kom!" -- or by using the infinitive -- "gå!", "si!"

Somewhat simplistically, tense refers to the time at or during which a state or action denoted by a verb occurs. There are for general purposes six indicative tenses, used for factual statements, such as situations that are presently occurring or have already occurred, and two conditional tenses, indicating hypothetical situations, those that might happen in the future.

In the present tense, "I write". This tense expresses an action at the present time, a current state of being, and so on. "Jeg skriver". Unlike English, Norwegian does not use the continuous or progressive tense, in which a form of "to be" is used with the participle (the -ing form of the verb): thus, "I am writing" is "jeg skriver" and not "jeg er skriver".

In the present perfect tense, "I have written". This tense is used to express action that has been completed at the present time (and thus is "perfected", although it may not, of course, be flawless). "Jeg har skrevet".

In the past tense, "I wrote". This tense expresses an action or a state of being that has already occurred. In regular English verbs, this is indicated by the suffix -ed, as in "walked", "started", and so on. "Jeg skrev".

In the past perfect or pluperfect tense, "I had written". This tense refers to an act that has already been completed before another past action. It is is formed in English by combining the auxiliary verb "had" with the past participle. "Jeg hadde skrevet".

In the future tense, "I will write". This tense refers to an action or state that has not yet happened. "Jeg skal skrive".

In the future perfect tense, "I will have written". This tense is used to describe an event that has not yet happened but which is expected or planned to happen before another stated occurrence: "Before noon, I will have written a letter." "Jeg skulle ha skrevet".

In the present conditional or conditional simple tense, "I would write". The conditional mood indicates that something is contingent upon the outcome of something else. The present conditional tense expresses or describes something that probably will be done at some point in the future, and the emphasis is generally on the action, not the object. "If" or "when" is generally used or implied in this tense: "I would write you a letter if I could find my pen." "Jeg skulle skrive".

In the perfect conditional or conditional perfect tense, "I would have written". This tense combines the conditional mood and the perfect tense. The emphasis is on the object, not the action: "I would have written you a letter, had I found my pen". "Jeg skulle ha skrevet".

Datamaskinene = Computers

1: Skanner, 2: prosessor (CPU), 3: (RAM), 4: tilleggskort 5: strømforsyning, 6: optisk drev, 7: platelager, 8: hovedkort, 9: høyttaler, 10: skjerm, 11: operativsystem, 12: applikasjonsprogramvare, 13: tastatur, 14: mus, 15: ekstern platelager, 16: skriver. Bild: Wikipedia.

Here is some basic computer vocabulary in Norwegian:

(en) datamaskin = computer

(en) hjemmedatamaskin = home computer

(en) PC, eller personlig datamaskin = personal computer

(en) skanner, eller scanner = image scanner

(en) skjerm = monitor (lit. screen)

(et) hovedkort = motherboard

(en) høyttaler = speaker

(et) operativsystem = operating system

(en) applikasjonsprogramvare, eller (en) applikasjon = application software

(en) prosessor (en CPU) = processor (central processing unit)

minne (RAM) = memory (RAM)

(et) tilleggskort = expansion card

(en) strømforsyning = power supply

(et) optisk drev = optical disk drive

(et) platelager, eller harddisk = hard disk ("Ordet harddisk blir ofte brukt ukorrekt om datamaskinen i sin helhet.")

(et) ekstern platelager, eller (en) ekstern harddisk = external hard drive

(en) mus, eller datamus = mouse

(et) tastatur = keyboard

(en) skriver, eller printer = printer

(en) bærbar datamaskin = laptop computer

H.M. Kongens nyttårstale 2008

Harald V. Photo: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0)

Watch a video of the King's 2008 New Year's speech here at NRK Nett-TV. Here is the text of the speech:

«Intet menneske er en øy – hel og ubeskåren i seg selv».

Dette skrev den engelske dikteren og presten John Donne på 1600-tallet.

Jeg vil bruke årets siste dag til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen. Vi trenger å minne hverandre om dette – i møte med de globale utfordringene vi står overfor, men også i møte med vår egen hverdag.

I november markerte vi at det er 60 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN. Denne erklæringen er vi enige om på tvers av kulturer og landegrenser. Men ser vi nærmere på den, er den kanskje ikke så selvfølgelig – selv i vår demokratiske og trygge del av verden.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter», står det.

Hadde vi virkelig tatt dette innover oss, ville verden sett annerledes ut enn den gjør i dag.

Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Vi opplever det i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige.

Heldigvis ser vi samtidig at det over hele landet gjøres viktig arbeid for å bygge ned skillene og bruke den ressursen som vårt kulturelle mangfold er. I mange ungdomsmiljøer har det blitt helt vanlig å være del av en vennegjeng med ungdom fra mange forskjellige land. Vi som er eldre har mye å lære av de yngre og deres naturlige forhold til en multikulturell hverdag.

Vi må alle våge å diskutere dette temaet uten å plassere hverandre i ytterkantene. Vi må ta bryet med å nyansere debatten for å komme videre.

Hadde vi erkjent at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. En kvinne jeg møtte, sa til meg: «Ingen aner hvor mye det koster å gå oppreist når jeg blir avvist gang på gang. Jeg må minne meg selv om hvem jeg egentlig er – ikke hva de andre ser meg som.»

Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.

Vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar.

Går vi tilbake til menneskerettighetserklæringen, står det videre: «Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion.»

Mange av oss har fått oppleve det privilegium det er å få gifte seg av kjærlighet. Det er en stor gave – samtidig er det en menneskerett å få ta et av livets viktigste valg på egne vegne. Dessverre er det, på dette området, store forskjeller i verden. Det er viktig å lære om – og forsøke å forstå – hverandres kulturer. Men vi må passe oss for taust å akseptere skadelige tradisjoner som bryter med menneskerettighetene vi har forpliktet oss på.

Enhver har også rett til menings- og ytringsfrihet.

Denne rettigheten er det ikke alltid like lett å unne hverandre. Det enkleste er å forby det vi ikke liker. Men vårt demokrati er nettopp bygget på frihet til å være uenige og mot til å uttrykke det.

Forbud er fryktens våpen. Toleranse er trygghetens.

Vi ser allikevel stadig eksempler på hvor utfordrende ytringsfriheten er. Internett har blitt en arena for åpne debatter og frie uttrykk. Det er en styrke for demokratiet at flere kan, og ønsker, å delta aktivt på denne måten. Men av og til bør vi reflektere over hvordan vi bruker ytringsfriheten. Enkelte opplever å bli uthengt offentlig. Da er det ikke lett å gå ut og møte sine kolleger eller medelever igjen. Heldigvis arbeides det aktivt med å verne enkeltpersoner mot respektløse angrep – og uansvarlige avsendere mot seg selv.

Et samfunn skapes i spennet mellom plikter og rettigheter, mellom ansvar og muligheter.

Ingen av oss kan forvente at andre skal gjøre oss lykkelige uten at vi selv yter noe. De som tror det, vil fort bli skuffet. Det gjelder både i parforhold, mellom venner, i arbeidslivet og i samfunnet. Noen føler de blir hindret fra å ta fullt del i fellesskapet. Å få bidra og ta ansvar gir en livsviktig følelse av verdighet og selvrespekt. Andre misbruker ordninger som er tilrettelagt for dem som trenger det.
Som samfunn må vi gi mulighet til dem som vil – og omsorg og trygghet til dem som ikke kan.

Mange går inn i det nye året med usikkerhet og bekymring. Finanskrisen rammer oss alle. Vi har ennå ikke oversikt over konsekvensene den vil få. Men vi vet allerede at hverdagen – både for privatpersoner og bedrifter – oppleves dramatisk. Tusener av arbeidsplasser går tapt. Hele verdikjeder blir oppløst fordi enkeltleddene svikter. For noen har det gått hardt utover privatøkonomien. Enkelte står i fare for å miste hjemmet sitt – og dermed den trygge rammen som får hverdagen til å henge sammen. Situasjonen vi står oppe i er mer alvorlig enn vi er vant til i dagens Norge. Den vil kreve mye av oss alle i tiden som kommer – både for å holde motet oppe og for å takle omstillinger på mange plan.

I noen deler av verden bidrar den usikre verdensøkonomien til å forverre humanitære kriser. Det er nettopp i en tid hvor vi selv er rammet at vi må prøve å ikke bli oss selv nok. Dessuten er det andre store oppgaver som trenger vår oppmerksomhet og handlekraft samtidig.

Klimaendringene får stadig større betydning. Vi har sett hvordan de påvirker utviklingsarbeidet og kampen mot fattigdom. Ofte snakker vi om at ettertiden vil bedømme vår generasjon ut fra hvordan vi i dag håndterer klimakrisen. Men det er også et annet aspekt: Vi har et ansvar for å ta vare på naturen for dens egen del. Alt av natur- og dyreliv har sin egenverdi i en helhet. Denne helheten kan vi velge om vi vil bryte ned eller verne om.

Både finans- og klimakrisen minner oss om hvor nært vi mennesker er knyttet til hverandre. Det som skjer her hos oss, påvirker dem som lever på andre siden av jorda. Og det som skjer langt borte, angår oss her hjemme.

Som John Donne sier videre i sitt dikt: «Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten».

Også i år har konflikter i ulike deler av verden kommet oss brutalt nær. Tragedien i Kongo kan vi knapt fatte. Titusener av uskyldige blir drept. Mennesker utsettes for, eller tvinges til, handlinger som vil skade dem for livet. Noe som samtidig har gjort dypt inntrykk på meg, er hvordan mennesker som nesten ikke har noen ting hjelper dem som har enda mindre. Jeg leste om en kongolesisk mor på flukt som allerede hadde ni barn hun ikke klarte å mette. Hun så det likevel som sin plikt å ta til seg og beskytte tre fremmede små som hadde mistet foreldrene sine.
Jeg vil i kveld spesielt hilse norske kvinner og menn som driver humanitært arbeid i konfliktområder – og alle som bidrar i arbeidet for fred og stabilitet i Forsvaret og utenrikstjenesten.

Tidligere i år mistet journalist Carsten Thomassen livet i Afghanistan. I sin minnetale sa samboeren hans noe som kan være en påminnelse til oss alle:
«Hold høyden!»

Hun siterte sin avdøde mann som mente dette var første bud for ikke å gå seg vill på fjellturer. De som er vant til å gå i fjellet, vet at dette er en god regel. Men det er også en ledestjerne for å makte å se utover vår egen situasjon i tunge tider.
Dikteren Gabriel Scott har skrevet en bok om fiskeren Markus og hans forhold til alt omkring seg. Der står det blant annet: «Markus bor ikke rart, der er dem som har det langt bedre utvortes.(¿) Men Markus har sitt innvortes, der har han mer enn folk flest. (¿) Der har han gleden, tilliten og håpet, der har han styrke og kraft og lys. Han tar det av fjellet han går på, trekker det til seg fra marken og jorden, kryster det ut av naturen selv».

Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet – og at vi bedømmer både oss selv og hverandre ut ifra dette.

Mange opplever at det stilles usunne krav i arbeidslivet. For enkelte fører det til sykdom. Ungdom forteller om forventningspress både fra skolen, hjemmet, fra venner og gjennom forbildene som skapes i media. Vi voksne har et ansvar for å støtte de unge til å bli hele mennesker som tar bevisste valg; som ikke tror verdien ligger i å være flinkest, penest eller mest populær.

I det nye året kan vi rett og slett oppmuntre hverandre til å slappe litt av i forhold til ytre krav.

I 2008 har vi markert at det er 100 år siden Olav H. Hauge ble født. Han sier: «Mang ein manns ulykka kjem av at han vil vera det han ikkje er.»

Hver enkelt av oss er nok som den vi er.

Gjennom årets TV-aksjon, som gikk til Blåkors, møtte jeg mange modige barn som ikke hadde fått være det de var – nemlig barn. Vi ble minnet om dem som tar et så altfor stort og for tidlig ansvar – ved å være omsorgspersoner for sine foreldre. Det er mitt håp at vi må klare å se unge mennesker som har det vondt, og hjelpe dem. På årets siste dag vil jeg si spesielt til de av dere som har det slik: Det er ikke deres skyld at foreldrene deres sliter.

Nyttårsaften er en tid for å minne hverandre om hva vi bygger på og hvor vi vil hen.
Kong Haakons taler til sitt folk under krigen hadde ett klart budskap: Stå samlet som nasjon og arbeid utrettelig for landets frihet og selvstendighet.

I dag består det norske samfunn av mennesker fra mange land og kulturer.
Sammen bygger vi Norge.

Sammen skal vi være et folk som har trygghet til å se det beste i hverandre.
Sammen skal vi kunne leve som hele, feilbarlige mennesker i et raust Norge.

Godt nytt år.

«Glade jul»

«Glade jul»

Here is a Norwegian version, written by Bernhard Severin Ingemann in 1850, of the famous Austrian Christmas carol "Stille Nacht". (Source: Wikipedia.no)

Glade jul, hellige jul!
Engler daler ned i skjul.
Hit de flyver med paradis grønt,
Hvor de ser hva for Gud er skjønt.
Lønnlig i blant oss de går.
Lønnlig i blant oss de går.

Julefryd, evig fryd,
Hellig sang med himmelsk lyd!
Det er engler som hyrdene så,
Dengang Herren i krybben lå.
Evig er englenes sang.
Evig er englenes sang.

Fred på jord, fryd på jord,
Jesusbarnet i blant oss bor.
Engler synger om barnet så smukt,
Han har himmeriks dør opplukt.
Salig er englenes sang.
Salig er englenes sang.

Salig fred, himmelsk fred,
Toner julenatt herned.
Engler bringer til store og små
Bud om ham som i krybben lå.
Fryd deg hver sjel han har frelst!
Fryd deg hver sjel han har frelst!

Å hate = To hate (Uke 52)

Mye snø: I løpet av natten har det kommet mellom 10 og 15 centimeter snø i Oslo- og Østlandsområdet. Foto: Geir Terje Ruud (VG.nett 16.02.2006)

The Verb of the Week is "å hate", which means "to hate". Here are some conjugations of this regular verb:

Jeg hater = I hate
Du har hatet = you (sing.) have hated
Han hatet = he hated
Vi hadde hatet = we had hated
Dere vil hate = they will hate
De vil ha hatet = they will have hated

And here are some sentences using "å hate" --

Lars sier han hater snø, men jeg tror ikke noe på det.
Lars says he hates snow, but I don't believe it.

Han vil hate min ny kjole. Nei! jeg tok feil!
He will hate my new dress. No! I was wrong!

Mor hatet den forrige kjæresten min, men hun liker Mads.
Mother hated my last boyfriend, but she likes Mads.