Utdrag fra "Til fyret" av Virginia Woolf

Et utdrag fra Til fyret av Virginia Woolf = An excerpt from To the Lighthouse by Virginia Woolf.

Virginia Woolf
Til fyret
Originaltittel: To the lighthouse
Oversetter: Merete Alfsen
Kild: Bokklubben

Men hva har jeg gjort ut av livet mitt? tenkte fru Ramsay idet hun inntok plassen sin øverst ved bordet og så på alle tallerkenene som dannet hvite sirkler på det. «William, sitt ved siden av meg,» sa hun. «Lily,» sa hun trett, «der». De hadde det -- Paul Rayley og Minta Doyle -- hun bare dette -- et uendelig langt bord og tallerkener og kniver. Nederst ved enden hadde hennes mann nettopp satt seg, sammensunket, med rynket panne. Hvorfor det? Hun visste ikke. Det kunne være det samme. Hun kunne ikke begripe at hun noen gang hadde følt noe som helst for ham. Hun hadde en følelse av å være ferdig med alt, gjennom alt, utenfor alt der hun satt og øste opp suppen, som om det var en virvelstrøm -- der -- og en kunne være i den eller utenfor den, og hun var utenfor. Alt er forbi, tenkte hun, mens de kom inn, den ene etter den andre, Charles Tansley -- «Sitt der, er De snill,» sa hun -- Augustus Carmichael -- og satte seg. Og imens satt hun og ventet på at noen skulle svare henne, at noe skulle skje. Men dette, tenkte hun og øste opp suppe, er ikke noe en kan si.

Hun hevet øyenbrynene over misforholdet mellom det hun tenkte og det hun gjorde -- øste opp suppe -- og følte, stadig sterkere, at hun var utenfor virvelstrømmen; eller at det liksom hadde falt en skygge over det hele og at hun nå, når fargene var borte, så alt slik det egentlig var. Rommet (hun så seg rundt) var svært nedslitt. Ingenting var vakkert. Hun unnlot å se på Tansley. Det var som om ingenting føyde seg sammen. De satt der hver for seg. Og alt strevet med å få det til å smelte og flyte og bli til noe, hvilte på henne.

But what have I done with my life? thought Mrs Ramsay, taking her place at the head of the table, and looking at all the plates making white circles on it. "William, sit by me," she said. "Lily," she said, wearily, "over there." They had that -- Paul Rayley and Minta Doyle -- she, only this -- an infinitely long table and plates and knives. At the far end was her husband, sitting down, all in a heap, frowning. What at? She did not know. She did not mind. She could not understand how she had ever felt any emotion or affection for him. She had a sense of being past everything, through everything, out of everything, as she helped the soup, as if there was an eddy -- there -- and one could be in it, or one could be out of it, and she was out of it. It's all come to an end, she thought, while they came in one after another, Charles Tansley -- "Sit there, please,"she said -- Augustus Carmichael -- and sat down. And meanwhile she waited, passively, for some one to answer her, for something to happen. But this is not a thing, she thought, ladling out soup, that one says.

Raising her eyebrows at the discrepancy -- that was what she was thinking, this was what she was doing -- ladling out soup -- she felt, more and more strongly, outside that eddy; or as if a shade had fallen, and, robbed of colour, she saw things truly. The room (she looked round it) was very shabby. There was no beauty anywhere. She forebore to look at Mr Tansley. Nothing seemed to have merged. They all sat separate. And the whole of the effort of merging and flowing and creating rested on her.